POLITIKK & samfunn

EØS-avtalen spiser Grunnloven til frokost

Den norske grunnloven fikk banesåret i 1994. Da trådte EØS-avtalen i kraft.
Med det begynte avviklingen av det norske folkestyret.

Elin Ørjasæter Mai 2019

POLITIKK & samfunn

EØS-avtalen spiser Grunnloven til frokost

Kjære landsmenn! Den norske grunnloven fikk banesåret i 1994. Da trådte EØS-avtalen i kraft. Med det begynte avviklingen av det norske folkestyret.

Elin Ørjasæter Mai 2019

Det europeiske kakemonsteret: Den 28. november 1994 sa Norge for andre gang nei til å delta i det europeiske samarbeidet. EØS-avtalen gjør at EU kan spise seg inn og uthule seieren fra 1994. Vi valgte å hoppe på toget med bind for øynene, skriver kronikkforfatteren. 

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Nettavisen 17. mai 2019, og er gjengitt her med artikkelforfatterens tillatelse.

Jeg takker min Gud og Kristelig Folkeparti for at vi har EØS-avtalen, sier Gro Harlem Brundtland til forfatterne av boka «En fot utenfor – historien om EØS-forhandlingene». Krf reddet nemlig EØS-avtalen for Gro, i bytte mot fortsatt Vinmonopol. I denne boka får du vite hvordan og hvorfor vi endte med husmanns-kontrakten EØS.

EØS-avtalen var fallskjermen som skulle redde norsk næringsliv dersom folket skulle si nei til EU-medlemskap i folkeavstemningen i 1994. Og det gjorde vi jo. Gjennom EØS er vi i dag en fullt integrert del av EUs indre marked. Dette EU er en både bredere og dypere union enn den vi forhandlet EØS-avtalen med i årene 1988-1992.

Vi underlegger oss EUs forordninger og direktiver om alt mellom himmel og jord, i de fleste tilfeller helt uten diskusjon. Er Norges EU-tilknytning i det hele tatt forenlig med demokratiske prinsipper? Det er spørsmålet i boka «Det norske paradoks» som kom i 2014. Jurister og statsvitere er ganske enige om at EØS-avtalen er et demokratisk problem.

På arbeidslivsområdet har forskningsstiftelsen Fafo vært kraftig til stede gjennom sitt Fafo Østforum, som er Fafos lengstlevende forskningsprogram. Per i dag har vi 180 000 bosatte fra Øst-Europa, de fleste fra Polen og Litauen. Mange distriktskommuner ville hatt store problemer med å få nok arbeidskraft dersom det ikke hadde vært for øst-europeerne.

Da Grunnloven ble skrevet i 1814 ble varer og tjenester omsatt lokalt. Ja, selv ut på 1950-tallet var utenrikshandelen konsentrert om ganske få land, og det var ikke vanlig med felles standarder for hverken produksjon eller omsetning. I dag er Norge en ekstremt åpen økonomi, men med 90 prosent av sin utenrikshandel med EU-land. Og disse EU-landene har samkjørt hele sin lovgivning og standardisering av alt mellom himmel og jord, nettopp for å sikre fri flyt av varer, tjenester og mennesker.

Vi valgte å hoppe på toget med bind for øynene. Gro hadde dårlig tid, og ville ha EØS som reserveløsning i tilfelle hun skulle tape EU-avstemningen i 1994. Og det gjorde hun jo. Men hun vant avstemningen i Stortinget om hvorvidt EØS-spørsmålet i seg selv skulle kreve en folkeavstemning. I boka «En fot utenfor» beskrives hvordan et lite land må tilpasse seg i skyggen av en dynamisk union, og hva som skjer når politikerne både har dårlig tid og lite oversikt.

Så nå, flere tiår senere, svelger vi unna EUs regler, uten medbestemmelse. Rettslig sett er det en skikkelig husmanns-kontrakt. Men hva gjør det når vi, trolig nettopp gjennom denne avtalen, har sikret oss en av Europas høyeste levestandarder? EØS-avtalen er, kanskje, en god realpolitisk tilpasning for en liten, åpen økonomi.

Per 2017 var mer enn 11 000 direktiver og forordninger tatt inn i norsk rett. Og EØS-retten er dynamisk i den forstand at dommer i EU-domstolen får konsekvenser for forståelsen av lovene i Norge. Når norske dommere skal dømme, i norske rettssaler, må de altså stadig ha et øye på hva EU-domstolen har ment i de samme sakene.

Hvem kunne ane dette, i 1994, da EU-integrasjonen nylig hadde begynt? Og hvem kunne vite at EU skulle utvides med de folkerike og store landene i Øst-Europa? Hverken Euro-krisen eller flyktningekrisen var så mye som påtenkt.

Enkelte hedersmenn, da forsker, nå regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, har gjort tapre forsøk på å forklare Grunnlovens fall for allmenheten. Han ledet den store Europa-utredningen som ble lagt fram i 2012. Advokat Anne-Lise Rolland og undertegnede har også bjeffet litt i skogen, ved artikkelen «Folkestyret rotnar på rot» i VG, basert på en lengre artikkel i Syn og Segn.

Innenfor finans og økonomi, arbeidsliv og velferd, helse, distriktspolitikk, energi, miljø og klima, samferdsel, forsking, utdanning, mat, landbruk, fiske, alkohol, likestilling, forbrukervern, sivil beredskap, grensekontroll, innvandring, politisamarbeid … ja, rett og slett overalt i det norske samfunnet, må vi tilpasse oss EU-reglene. I alle departementer jobber de med å inkorporere EU- og EØS-retten og andre EU-avtaler. Av disse øvrige avtalene er Schengen den viktigste. Den regulerer politisamarbeid og grensekontroll.

Så hvor ille er denne EU-tilpasningen, for den jevne nordmann? For dem som holder et lands suverenitet over egen rettsutvikling høyt, er det skikkelig ille. Men hva er alternativet? Enten fullt medlemskap, som Sverige, eller fullt utenforskap, som Sveits. Vi nordmenn derimot, endte som husmenn på første klasse, dersom noe sånt kan tenkes.

Fullt medlemskap virker ikke særlig attraktivt i dag, gitt EUs egne spenninger og problemer. Å stå utenfor EU hadde trolig både vært tungvint og gitt stadig ny risiko på enkeltområder. Men vi har lite kunnskap om de økonomiske konsekvensene av EØS-avtalen. Mens både juristene og statsviterne har forsket på og skrevet om EØS-problemet har økonomene nesten ikke vært synlige i debatten. Litt pussig, siden hovedargumentet for EØS nettopp er vårt lands økonomi.

Hele 63 prosent av befolkningen foretrekker å være utenfor EU men å beholde EØS-avtalen, ifølge en fersk undersøkelse. Vi lener oss altså til moder Gros løsning i barnlig tillit: «I 2019 er EØS-sporet det eneste vi kan satse på. Alt annet er bare tull og tøys,» sier Gro i boka «En fot utenfor».

Jeg aner ikke hva jeg ville stemt hvis det var EU-avstemning i morgen. I mellomtiden harker jeg fram et litt spakt og usikkert 17. mai-rop: Hurra for EØS!


Elin Ørjasæter er dosent i arbeidsliv og HR på Høyskolen i Kristiania. Hun har skrevet flere bøker om arbeidsrett og ledelse og er en aktiv foredragsholder.

Opprinnelig publisert i Nettavisen. Gjengitt her med forfatterens tillatelse.

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont