KORONAREBELLEN

Årets modigste bok?

Det tok lang tid før motstemmene til myndighetenes koronahåndtering kom til orde. En av de som var tidlig og tydelig ute, var sykepleier Margrethe Salvesen. I Koronarebellen har hun samlet sine innlegg. Her får leseren en motvekt mot den fryktskapende, ensrettede og skjeve informasjonen som mediene og sentrale samfunnsaktører har skapt.

Christopher Lien Juni 2021

KORONAREBELLEN

Årets modigste bok?

Det tok lang tid før motstemmene til myndighetenes koronahåndtering kom til orde. En av de som var tidlig og tydelig ute, var sykepleier Margrethe Salvesen. I Koronarebellen har hun samlet sine innlegg. Her får leseren en motvekt mot den fryktskapende, ensrettede og skjeve informasjonen som mediene og sentrale samfunnsaktører har skapt.

Christopher Lien Juni 2021

Margrethe Salvesen meldte seg tidlig som en kritisk motstemme til det rådende narrativet. Hun har stått i stormen av forvridd og ubalansert informasjon, og representerer på den måten en sjeldent uredd og tydelig stemme, skriver Christopher Lien. Foto: Manuskript Forlag

Margrethe Salvesen meldte seg tidlig som en kritisk motstemme til det rådende narrativet. Hun har stått i stormen av forvridd og ubalansert informasjon, og representerer på den måten en sjeldent uredd og tydelig stemme. Foto: Manuskript Forlag

For å komme til og fra mitt arbeidssted må jeg hver dag kjøre en time hver vei gjennom store skogsområder. Hvert år opplever jeg flere situasjoner hvor faren for viltpåkjørsel er overhengende. Heldigvis har det så langt gått bra, selv om det flere ganger har vært på et hengende hår. Min daglige pendling kan fint fungere som en metafor for den unntakstilstand som Norge og store deler av den vestlige hemisfære har gjennomgått siste halvannet år.

Hva ville du gjøre hvis du kjørte bil i relativt god fart, en tidlig grå vintermorgen, på glatte veier og med dårlig sikt, og en elg plutselig krysset veien rett foran deg? Ville du reagert på samme måte om det var en mus?

Sannsynligvis, og forhåpentligvis ville reaksjonen sett helt ulik ut. I møte med en elg, må du panikkbremse og eventuelt i løpet av millisekunder kaste bilen ut av veibanen for å unngå å få et flere hundre kilo tungt dyr gjennom frontruten. Muligheten for at du ødelegger bilen og eventuelt dreper eller skader deg stygt i en rundvelt eller i møte med et tre, er noe som må kalkuleres inn. Valget er ditt. Krysser en mus veien foran deg, håper jeg at du velger andre handlingsalternativer. Det gjelder å holde hodet kaldt, holde i rattet, være ansvarlig og styre rett frem med de konsekvenser dette medfører for den lille musen. Noe annet ville være dypt irrasjonelt, uansvarlig og farlig.

For meg representerer ebola, poliomyelitt og svartedauden en hel elgfamilie som kommer over riksveien. Covid-19 er, til sammenligning, en mus. Og min vurdering er at våre og andre lands myndigheter har valgt å bruke «bussen» for å unngå en elgkollisjon. Resultatet? Bussen panikkbremser og kjører av veien. Det medfører at passasjerene ligger skadet i bussen, de kommer ikke på jobb eller skole, de ødelegger sin økonomi, blir deprimerte, får angst. Konsekvensene over tid blir store, både psykisk og fysisk.

Rett etter at norske helsemyndigheter valgte å «stenge ned» Norge i to uker i mars, ble jeg intervjuet av Nettavisen. I intervjuet advarte jeg mot hva isolasjon gjør med et gjennomsnittsmenneske. Jeg sa at vi vet at isolasjon har en nedbrytende effekt, og at nedbrytningen skjer i løpet av relativt kort tid. Jeg refererte til forskning.no, hvor forskere har sett på 25 tidligere studier hvor karantene har blitt brukt som virkemiddel for å forhindre spredning av virussmitte. Studiet ble publisert i The Lancet og fremholder at mennesker i karantene viste økte symptomer på psykologisk stress. Mer spesifikt fant man en sterk økning av depresjon, irritabilitet, angst, søvnmangel, sinne og stress. Tap av impulser i samhandling med andre vil for mange resultere i grubling, tvangstanker, depresjon, fortvilelse og angst samt følelsen av at alt eskalerer. Etter å ha gjennomgått de ulike studiene kom forskerne med en klar anbefaling: Hold karanteneperioden så kort som mulig. Flere av studiene viste nemlig at en karantene på over ti dager kunne gi dårligere mental helse. Noen viste tegn til unnvikelsesatferd en tid etter at karantenen var over, det vil si at de begrenset sosial omgang og lot være å gå på jobben. Videre uttrykte jeg i intervjuet bekymring for alle dem som allerede hadde psykiske utfordringer, da en rekke virksomheter innenfor psykisk helsevern ikke bare måtte stenge dørene for de pasientene de allerede hadde, men også måtte gi opp å tilby hjelp til nye.

Jeg var fornøyd med at jeg, som en av de første med helsefaglig utdannelse i Norge, kunne nå ut i offentligheten med en advarsel mot de skadelige virkningene sosial isolasjon har på menneskers psykiske og fysiske helse. Videre var jeg overbevist om at et skred av andre fagfolk med medisinsk eller sosialfaglig kompetanse ville komme på banen i de neste dagene og ukene etter intervjuet. Jeg regnet med at leger, samfunnsmedisinere, psykiatere, psykologer, sosionomer, sykepleiere og fysioterapeuter ville engasjere seg med sin faglige kompetanse for å fortelle om mulige skadevirkninger av de smittegrepene som var blitt iverksatt. Jeg så frem til uttalelser om hvordan angst, frykt og isolasjon virker på immunforsvaret og menneskets psykofysiologi. Videre antok jeg at myndighetene ville gå ut med råd om hvordan man kunne styrke immunforsvaret gjennom å gi hverandre emosjonell støtte, at de ville legge vekt på råd om fysisk aktivitet og kosthold. Om ikke annet ville det vel komme motstemmer fra jussen, uttalelser og tekster om hvor alvorlig denne inngripenen var, sett i lys av folks grunnleggende juridiske rettigheter?

Men nei. Det forble rungende taust. En av de legene som imidlertid fikk stor offentlig oppmerksomhet, var Gunhild Alvik Nyborg. I 33 minutter og i beste sendetid fikk hun, nærmest uimotsagt, skremme hele nasjonen med sine krigsallegorier og sin skremselspropaganda. Alvik varslet blant annet om 150.000 døde nordmenn hvis ikke hele samfunnet stengte ned i 14 dager. Jeg hadde frem til Debatten på NRK den 18. mars levd i den naive tro at helsepersonells oppgave var å fremme saklig, ikke-spekulativ, forskningsbasert informasjon. En illusjon jeg hadde, var at en av helsepersonellets fremste oppgaver er å berolige allmennheten, og redusere tilløp til panikk, angst og uro.

Jeg tok feil.

Mediene, samt fremtredende politikere og talspersoner fra Helsedirektoratet, kastet seg på det jeg vil kalle en spekulativ, panikkskapende bølge av desinformasjon. Var de vitende eller uvitende om straffeloven paragraf 187, som sier at «… med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som ved uriktig melding, et ubegrunnet rop om hjelp, misbruk av nødsignal eller lignende forsettlig eller grovt uaktsomt volder … sammenstimling av eller skrekk blant et større antall mennesker. På samme måte straffes den som gir falske opplysninger som er skikket til å fremkalle frykt for noens liv eller helse eller forstyrre den alminnelige ro og orden»? Så langt har jeg ikke sett at straffeloven paragraf 187 har kommet til anvendelse, ei heller at jurister har minnet om at dette er et ris bak speilet for den som, bevisst eller ubevisst, farer med uriktig informasjon som fremkaller allmenn frykt.

Ganske forbauset, og etter hvert gradvis mer frustrert, savnet jeg fagfolkenes kritiske bemerkninger. Hvor var for eksempel de kompetente statistikerne? Tallene knyttet til sykdommen var jo ikke spesielt dramatiske. De som døde av viruset var i hovedsak eldre personer som hadde levd lenger enn befolkningens gjennomsnittlige levealder. I tillegg hadde 90 prosent av dem minst én alvorlig og kronisk dødelig sykdomstilstand. Spørsmålet om disse dødsfallene skyldtes at de døde med covid-19 eller av covid-19, ble ikke presentert på en etterrettelig måte av noen med dokumenterte kvalifikasjoner. Og samtidig som disse fakta forelå, ble de systematisk underkommunisert fra ansvarlige helsebyråkrater, politikere og mediene.

Vinter, vår og sommer gikk. Ingen vektige innsigelser fra faglig kompetent hold meldte seg. Hva kunne det skyldes? Spesielt dramatisk fortonet det seg når tiltakene, i tillegg til de ovennevnte skadevirkningene, også medførte permitteringer, massearbeidsledighet, konkurser og manglende medisinsk oppfølging av andre kritiske helsetilstander.

Helt siden covid-19 ble en del av hverdagen i Norge, har de vedvarende propagandalignende skremslene om den «kryssende musen» – om covid-19 som forårsaker massedød og farlige medisinske ettervirkninger – skapt et høyt konformitetspress på ulike grupper av fagfolk. Konformitetstrykket har ytterligere økt ved at kritiske stemmer ikke har sluppet til i dagspressen, radio eller TV. Kritiske stemmer har blitt beskyldt for manglende dugnadsånd, manglende solidaritet eller har blitt hengt ut i sosiale medier med beskyldninger om å være konspirasjonsteoretikere. Ukvemsord og ladede negative adjektiver har blitt benyttet. Dette har ytterligere kneblet nødvendig kritikk av tiltakene som har blitt iverksatt, og fått den til å forstumme.

Den amerikanske psykologen Solomon Asch var interessert i hvordan enkeltpersoner påvirkes og formes av sosiale grupper. Det finnes også andre kjente konformitetsstudier som viser det samme som studien til Solomon Asch. Like kjent er for eksempel Stanley Milgrams konformitets- og lydighetsstudier. Det er lite kjent at de første studiene ble utført i Norge i 1957. Jeg skal ikke her spekulere i hvorfor han nettopp valgte Norge som et egnet sted for gjennomføringen av de første ni eksperimentene knyttet til lydighetsstudier, men det er fritt for alle å ha fantasier og tanker om dette.

For å sirkle inn det jeg prøver å si: Denne boken er skrevet av en modig medisinsk fagperson som har motstått et sterkt konformitetsgruppepress. Margrethe Salvesen meldte seg tidlig som en kritisk motstemme til det rådende narrativet. Hun har utrettelig skrevet og informert allmenheten på en nyansert og kritisk måte, og har på det viset slått et solid slag for troverdigheten til norsk medisinsk helsepersonell. Hun har stått i stormen av forvridd og ubalansert informasjon, og representerer på den måten en uredd stemme det har blitt sentralt å lytte til. Jeg mener at disse uredde stemmene er uvurderlige i et demokratisk samfunn som mener seg bygget på dokumenterbare teorier og etterprøvbar forskning. Denne boken er en samling av hennes gjennomtenkte artikler. Her får leseren en motvekt mot den fryktskapende, ensrettede og skjeve informasjonen som mediene og sentrale samfunnsaktører har skapt.

At en kvinne alene uten økonomisk understøttelse og et lag av konsulenter som bakkemannskap har greid å nå ut til så mange med nødvendig og nyansert informasjon om viruset og betenkelige og kritikkverdige statlige og kommunale tiltak knyttet til dette, mener jeg er beundringsverdig. Margrethe Salvesen har ikke gjort dette uten å oppleve urettferdig, usaklig og dogmatisk kritikk. Som gammel finnmarking, oppvokst på en værhard kyst, vil jeg si at hun så langt har «stått han av». Måtte flere følge denne modige og kloke sykepleierens eksempel.

Lykke til!


Christopher Lien er fysioterapeut og spesialist i klinisk psykologi med psykoterapi. Han er også veileder og lærer ved Norsk Karakteranalytisk Institutt (NKI).

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont