VANNVERKSSAKEN

MDG som byggherre i Oslo

Oslos nye reservevannforsyning blir 7 milliarder dyrere enn man trodde. Den viktigste årsaken til overskridelsene ligger i valget av ny, uprøvd teknologi, uten sikring av tilgangen på drivkraft, elektrisitet. Kostnadene ender opp hos skattebetalerne.

Øystein Noreng Sep 2021

Oslos nye reservevannforsyning blir 7 milliarder dyrere enn man trodde. Økonomiprofessor Øystein Noreng mener den viktigste årsaken til overskridelsene ligger i valget av ny, uprøvd teknologi, uten sikring av tilgangen på drivkraft, elektrisitet. 

Byråd Lan Marie Bergs tvungne avgang viser hvordan miljø- og klimahensyn kan splitte politisk. Saken i Oslo viser konfliktlinjer som kanskje kan få rikspolitisk gjenklang. Siste nytt er at kostnadsanslaget for vannverksprosjektet øker med ytterligere 7 milliarder kroner, foreløpig. Et mindre prosjekt i Nordre Aker kan avdekke gjennomgående svakheter i prosjektstyringen, i hvert fall i Oslo kommune, og MDGs inkompetanse som byggherre.

Den viktigste årsaken til forsinkelsene – og den derav følgende fordyrelse – ligger i valget av ny, uprøvd teknologi, uten sikring av tilgangen på drivkraft, elektrisitet. Dette antyder at de ansvarlige politikerne har vært klønete; de har valgt løsninger som forekommer dem gunstige, som kan gi prestisje, uten å ta bryet med å sette seg inn i detaljene eller tanke på tid og kostnader. Valget av elektriske maskiner bygget neppe på noen analyse av kostnader, konsekvenser og risiko, men følger av Byrådets retningslinjer, forankret i plattform for byrådssamarbeid i Oslo 2019-2023. 

Politiske grep for å redusere utslipp fra biltrafikk, oljefyring o.l. er sterkt velkomne i Oslo. Betydelige fremskritt er gjort, men store oppgaver gjenstår, ikke minst i en videre utbygging av T-banen og kanskje trikkenettet for å bedre fremkommeligheten og redusere reisetidene. For å kunne få mest mulig fremgang til lavest mulig kostnad på kortest mulig tid, er det viktig å velge prosjekter med omhu og å planlegge grundig. Dessverre virker det som om prioriteringene ikke alltid er helt klare, som ved prosjektet Nye vann- og avløpsledninger Tåsen-Kongleveien i Nordre Aker. Prosjektet medfører betydelige ulemper for beboerne på grunn av stengninger og omveier. Det er også grunn til å anta det ikke gjennomføres på den raskeste og rimeligste måte. Her bør ikke ansvaret tillegges entreprenøren, men politiske føringer.

Oslo kommune opplyser at den ønsker å stimulere til utslippsfri teknologi og reduksjon av massetransporten i gjennomføring av prosjekter for å redusere kommunens klimagassutslipp. Derfor er det nå innført felles miljøkrav for alle bygge- og anleggsprosjekter i regi av Oslo kommune, som et tydelig signal til entreprenørene om at kommunen ønsker og krever klima- og miljøvennlige løsninger og teknologi. Hensikten er å stimulere investeringer i utslippsfrie kjøretøy og maskiner, og å motivere til innovasjon innenfor massehåndtering. Felles standard minimumskrav for alle kontrakter over 5 millioner kroner er fossilfri bygge- og anleggsdrift fra oktober 2019. Leverandører til Oslo kommune forplikter seg til overgang til utslippsfri drift fra 2025. Som motytelse burde kommunen sørge for tilgang på fossilfri drivkraft, elektrisitet. Dette kan kommunen ha oversett. Kommunen stiller krav, men unnlater å legge forholdene til rette for at entreprenørene skal kunne oppfylle dem. Derfor står kostbart maskineri stille i lengre perioder. Kostnadene ender opp hos skattebetalerne.

Byråd Sirin Stav, som nå har det politiske ansvaret, avviser at det dreier seg om en budsjettsprekk eller overskridelse, ganske enkelt fordi et budsjett for denne fasen av prosjektet ennå ikke er vedtatt. Byråd Stav påpeker dermed at et stort prosjekt med omfattende bruk av uprøvd teknologi kjøres frem av Oslo kommune uten noen ramme for budsjett og kostnader. Spørsmålet er i hvilken utstrekning konseptvalg og elektrisk drift av anleggsmaskinene bidrar til kostnadsøkningen. Mest sannsynlig lider det store vannverksprosjektet av de samme svakheter som det mindre prosjektet i Nordre Aker.

Kommunen stiller krav, men unnlater å legge forholdene til rette for at entreprenørene skal kunne oppfylle dem. Derfor står kostbart maskineri stille i lengre perioder. Kostnadene ender opp hos skattebetalerne.

Samarbeidspartiene med ansvaret for den politiske plattformen fra 2019 hadde på dette punkt ikke full oversikt over konsekvensene; heller ikke Oslos politikere er fullkomne. Et rimelig krav fra skattebetalerne kan være en mer kostnadseffektiv fremdriftsmåte, eventuelt ved at kommunen frafaller kravet om utslippsfri drift. Et annet krav er en uavhengig gransking av byggherrens, Oslo kommunes, håndtering av vannverkssaken, inkludert forarbeid, valg av konsept for prosjektet, styring og gjennomføring, og ikke minst kostnadskontroll. Kanskje kunne Oslo kommune lære prosjektstyring av norsk oljeindustri?

Prosjektet, til sammen ca. 800 meter, ble påbegynt i oktober 2020. Det blir kanskje ferdigstilt i 2022. Grunnforholdene viste seg vanskeligere enn antatt. Av hensyn til bebyggelsen må sprengningene utføres på en særlig varsom måte. Vannforsyningen og avløp må sikres samtidig som rørene skiftes ut. Disse problemene burde ha vært kjente på forhånd.  Før oppstart var prosjektet neppe tilstrekkelig forberedt fra byggherrens side. Kritikken bør derfor gå på den overordnede, politiske styringen.

Oslo kommunes prosjektledelse opplyser:

«Prosjektet er et nullutslipps-prosjekt, det vil si at innenfor anleggsgjerdene skal vi kun bruke elektriske maskiner. Dette er svært ny teknologi, og vår entreprenør Becker har hatt utfordringer med å få nok strøm for å få ladet opp graverne. I tillegg har det vært noe mekaniske feil på en av graverne som leverandøren måtte utbedre. For å sikre et mer stabilt lademiljø, har Becker nå kjøpt inn en nyutviklet powerbank for lading av batteriene til gravemaskinene. Powerbanken har en innkjøringsperiode nå i sommer, og Becker håper at den er fullt operativ i løpet av august.»

Oslo kommune opplyser videre at det i utgangspunktet ikke var kjente problemer ved bruk av elektriske maskiner. Den har hatt flere prosjekter med elektrisk anleggsdrift. Disse prosjektene har ifølge kommunen levert til samme kvalitet som anlegg med fossildrevne anleggsmaskiner. Kostnader og eventuelle forsinkelser nevnes ikke.

På spørsmål om merkostnader og forsinkelser ved bruken av elektriske maskiner og en tydelig uprøvd teknologi, svarer Oslo kommune:

«Oslo kommune er en foregangskommune for mer miljøvennlig anleggsdrift. VAV er pålagt gjennom Byrådserklæringen å benytte elektriske maskiner der det er mulig. Således er ikke dette en merkostnad i dette prosjektet. Som offentlig byggherre har vi plikt til å stimulere markedet for å utvikle nye og mer miljøvennlige løsninger. Dette er bedre løsninger for beboere og også nærmiljøet.»

Svaret kan forstås som at Oslo kommune prioriterer miljøvennlighet, forstått som reduserte utslipp, uten tanke på andre forhold, som ulemper for beboerne ved lengre tids avsperring av gater, eller høyere kostnader for byens skattebetalere. Saksgangen minner om tidligere byråd Lan Marie Bergs håndtering av vannverkssaken, også tilsynelatende uten tanke på kostnader, med beslutninger uten analyse av konsekvenser, og med stadig nye overskridelser. På denne måten peker problemene med et lite prosjekt i Nordre Aker mot en mer omfattende svikt i kommunal økonomistyring, som har ført til en flere milliarders overskridelse på et større prosjekt. Spørsmålet er derfor om Byrådserklæringen bygget på god innsikt i bygge- og anleggssaker. I et hvert fall synes formuleringen «der det er mulig» å være en teknisk referanse, og utelukke hensyn til tid og penger. Ønsket kan ha vært å fremstå som mest mulig utslippsfri, uansett kostnader og forsinkelser. Byrådet har tydelig prioritert sin grønne profil fremfor et mer nøkternt prosjektvalg, for å kunne skryte av sin miljø- og klimavennlighet. Dette gjelder i Nordre Aker, som trolig også i vannverkssaken.

. . . Oslo kommune prioriterer miljøvennlighet, forstått som reduserte utslipp, uten tanke på andre forhold, som ulemper for beboerne ved lengre tids avsperring av gater, eller høyere kostnader for byens skattebetalere.

Oslos viktigste miljøproblem er ikke utslipp fra kommunale prosjekter, men flaskehalser og fortsatt utilstrekkelig kapasitet i kollektivtrafikken. Overskridelsene i vannverkssaken kunne ha finansiert elektriske busser, utbygging av trikk og T-bane med innsparinger i utslipp og reisetid til beste for mange mennesker. Fellesskapets interesse er kostnadseffektive, nøkterne og brukervennlige løsninger, ikke ideologiske kjepphester, prestisjerytteri eller jåleri.

Dårlig prosjektstyring, høye kostnader og forsinkelser svekker miljø- og klimasaken. Til og med i Norge er det grenser for hva beboere, forbrukere og skattebetalere finner seg i. De ansvarlige politikere burde også innse at unødige kostnader på ett prosjekt har ringvirkninger; det blir mindre penger til andre prosjekter. Det bedrer ikke saken at byråd Stav, i likhet med sin forgjenger, ikke vil beklage kostnadsveksten, men insisterer på at prosjektet gjennomføres på beste måte. Kostnader og tidsbruk synes imidlertid å ha mindre betydning for byggherren, i dette tilfelle MDG-politikere med det politiske ansvaret for Vann- og avløpsetaten.  Spørsmålet er hva velgerne vil mene. Et enda viktigere spørsmål er hvordan byrådet og byens politiske ledelse har kunnet tillate MDG-politikere gjennom lengre tid å demonstrere sin manglende kompetanse i prosjektstyring.


Øystein Noreng er statsviter og professor emeritus i petroleumsøkonomi ved BI.

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont