MEDISIN & HELSE

Medisinering med bismak

I løpet av bare en generasjon har medisineringen av sårbare grupper økt faretruende. Bivirkningene kan være store, og mange opplever seg som zombier uten tanker, følelser, smaks- og luktesans.

Åse Dragland Juni 2021

MEDISIN & HELSE

Medisinering med bismak

I løpet av bare en generasjon har medisineringen av sårbare grupper økt faretruende. Bivirkningene kan være store, og mange opplever seg som zombier uten tanker, følelser, smaks- og luktesans.

Åse Dragland Juni 2021

Ingenting tyder på at langvarig behandling med Ritalin eller antipsykotika er bra. Kommer våre etterkommere til å stille oss ansvarlig for å ha dopet ned en hel generasjon med medisiner? spør kronikkforfatteren i dette innlegget. Illustrasjon: Manjit Thapp

Medisineringen av sårbare grupper har økt faretruende. Fra 2010 til 2018 økte forbruket av ADHD-medisiner med 88 prosent. Og eldre som bor hjemme, kan stå på over 15 reseptbelagte medikamenter i løpet av et år.

På sykehjem viser det seg at én av tre sykepleiere hver måned deler ut beroligende og angstdempende piller på grunn av tidsnød. Dette kom frem i en undersøkelse som tidsskriftet Sykepleien gjennomførte for noen år siden. 25 prosent av sykepleierne mente det ble brukt for mye angst- og sovemedisiner på deres arbeidsplass. Grunnen ble også slått fast: Pasienter får vanedannende angst- og sovemedisiner fordi de ansatte opplever tidsnød og ressursmangel. I tillegg er det sannsynlig at kyniske økonomiske vurderinger slår til. Det er billigere med sovemedisin enn å ansette flere på sykehjem.

Hovedtilbudet for psykisk syke i Norge i dag er også medisiner. Økningen er størst når det gjelder antidepressiva. I 2018 var cirka 332 000 mennesker medisinert etter å ha fått diagnosen depresjon. I 2019 viser Reseptregisteret at tallet hadde økt til 345 000. Gjennom psykiatriens historie har det eksistert ulike forklaringer på hva en psykisk lidelse er, og norsk helsevesen strides om hvordan psykisk syke mennesker skal behandles.

Siden psykiatri er en gren av den medisinske profesjonen, forklares en psykisk lidelse som en medisinsk tilstand. Psykiatere sier at depresjon og schizofreni skyldes en ubalanse i hjernen – en funksjonsfeil. Ergo må man finne et medikament som kan reparere og gjenvinne balanse.

Eksempelvis forklares gjentatte depresjoner med at pasienten mangler stoffet serotonin. Schizofreni forklares med at pasienten har for mye av stoffet dopamin. Piller skal øke serotoninnivået eller blokkere for dopamin. Disse forklaringene brukes også for lidelsen ADHD.

Haken er bare at ingen av delene er blitt grundig vitenskapelig bevist. Medisinering kan være virksomt ved akutte psykoser og store ADHD-plager, men ingenting tyder på at langvarig behandling med Ritalin eller antipsykotika er bra. Bivirkningene av medisinene kan være store, og mange psykisk syke opplever seg som zombier uten tanker, følelser, smaks- og luktesans.

Psykologer godtar ikke at psykiske lidelser er fysiske mangler i hjernen eller kroppen. De mener at følelser alltid vil ha sitt utgangspunkt i det menneskelige. Denne profesjonen tilbyr ulike former for samtale, styrking av sosiale nettverk, fysiske aktiviteter og terapi som hjelpemiddel.

Brukerorganisasjoner som Hvite Ørn og We Shall Overcome har de siste årene slåss for «medisinfrie tilbud». I 2020 ble det opprettet små enheter med dette tilbudet ved alle norske helseforetak. Den første evalueringsrapporten, som kom ved juletider i fjor, viser gode resultater for psykisk syke pasienter som vil trappe ned på pilleforbruket og velge andre hjelpemidler.

Generelt sett har medisiner vært til stor hjelp for menneskene, og berget både barn og voksne fra en altfor tidlig død. Penicillin og andre antibiotika har nedkjempet bakterier og infeksjoner og vært livsavgjørende for mange. Mødre- og barnedødeligheten har gått ned i hele verden, og levealderen stiger i alle land. Mange mennesker tar medisiner som er nødvendige for å kunne leve et normalt liv. Men innenfor sårbare grupper eksisterer det utvilsomt et overforbruk.

Det er alltid vanskelig å vurdere sin egen samtid. Vi er så viklet inn i politiske verdisett og kulturelle koder. På den tiden da lobotomi ble benyttet på psykisk syke personer, var det få eller ingen som mente dette var galt. Tvert imot ble Egas Moniz, som lanserte inngrepet med å kutte over nervefibrene mellom pannelapp og mellomhjerne på pasientene, tildelt nobelprisen i 1949. I dag fordømmes behandlingen, og mange ofre er blitt kompensert økonomisk.

Kommer våre etterkommere til å stille oss ansvarlig for å ha dopet ned en hel generasjon med medisiner?


Åse Dragland er forfatter av boken Medisinering med bismak, nylig utkommet på Flux Forlag. Hun har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Adresseavisen, deretter republisert i Ny Tid. Gjengitt her med forfatterens tillatelse.

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont