PANDEMIHÅNDTERINGEN

En forutsigbar skandale

Nedstengningen av samfunnet har hatt solid støtte i befolkningen. Det samme har regler om sosial distansering og bruk av munnbind. Sannsynligvis fordi det virker intuitivt fornuftig. Men i medisinen er det intuitive ofte feil, og såkalte medisinske sannheter har ofte kort levetid.

Halvor Næss Juni 2021

Mer og mer taler for at munnbind, sosial distanse og overdreven håndhygiene har liten betydning for smittespredningen, men dette betyr lite når bestemmelsene er politiske og ikke medisinske, skriver overlege Halvor Næss. Illustrasjon: Pandemonium / Hijack

Før mars i fjor var nedstengninger ikke anbefalt av smittevernseksperter ved pandemier. Anbefalingene var at syke og sårbare mennesker ble isolert eller beskyttet. Samfunnet ellers skulle fungere mest mulig normalt for å unngå sosial kollaps. I USA ble det riktignok allerede i 2006 utarbeidet planer for nedstengning ved epidemier, men disse var i hovedsak utarbeidet av databehandlere og sterkt kritisert av medisinske fagpersoner.

Hvorfor valgte nesten alle land nedstengninger i strid med det medisinske fagpersoner inntil mars i fjor anbefalte? De viktigste grunnene var trolig skremmende bilder og rapporter først fra Wuhan og så Italia samt at Kina tilsynelatende hadde fått kontroll ved nedstengning av Wuhan. Videre ble datamodeller brukt for å spå hva som sto i vente, og disse modellene ga et pessimistisk bilde med mange døde. Frykten spredte seg i befolkningen hjulpet av både media og politikere. Nedstengninger, grensestengning, sosial avstand og munnbind fikk stor støtte i befolkningen, sannsynligvis fordi de virker intuitivt fornuftige. Men i medisinen er det intuitive ofte feil, og såkalte medisinske sannheter har ofte kort levetid.

Personlig var jeg kritisk til nedstengninger fra første stund, og myndighetenes håndtering siden har etter mitt syn vært bedrøvelig i de fleste land. Den viktigste grunnen til at jeg mener dette, er at individuell frihet er den viktigste verdien for organisering av samfunnet. Det er frihet som gjorde det mulig for uavhengige mennesker å prøve og feile seg fram til vår enestående velstand.

I sivilsamfunnet blir feil raskt luket ut. Pengemekanismene er den viktigste årsaken til det. Statens virkemidler er basert på tvang og ikke frivillighet. Det vanlige er at statens løsninger mangler mangfold og gjelder likt for alle. Muligheten til å lære av feil er derfor begrenset. Dette viser håndteringen av pandemien med all tydelighet.

Det foreligger nå en rekke empiriske studier som indikerer ingen eller liten effekt når det gjelder nedstengninger. Grunnen til manglende effekt er delvis at nedstengningene har marginal effekt utover de endringer individene allerede frivillig foretar. Datamodeller viser derimot at nedstengninger virker. Men det følger av at det er slik datamodeller er konstruert. Modellene forutsetter at nedstengninger fungerer som ønsket. At Sverige har hatt høyere dødelighet enn Norden ellers, har trolig særegne årsaker.

Myndighetene lytter angivelig til vitenskapen, men under pandemien ser det ut til å være en snever gruppe som det lyttes til – og den synes dominert av databehandlere med liten medisinskfaglig kompetanse på infeksjoner. Vitenskapen som institusjon er mangfoldig og består av mange uavhengige aktører. En isolert gruppe fagfolk finansiert av staten representerer ikke vitenskapen som av natur er pluralistisk og ofte med ulike syn. Tvang og ensidighet gjør at myndighetene har dårlig mulighet til å lære av sine feil.

Alle virusepidemier går over til slutt og blir endemiske. Fordi det er vanskelig å bevise at myndighetenes tiltak fungerer eller ikke på grunn av manglende sammenligning med andre løsninger, har tiltakene en tendens til å bli forlenget. Det er et historisk faktum at regler og lover forlenges lenge etter at en krise er over. Det skjedde etter andre verdenskrig, og vi ser det nå i England, hvor regjeringen til tross for få smittede forlenger tiltakene utover 21. juni som i utgangspunktet var annonsert som dagen da samfunnet skulle åpnes.

I Norge er jeg særlig redd for at periodevis grensekontroll, karantene og lukking av skoler og næringsforetak vil fortsette på ubestemt tid. Den friheten i hvert fall jeg tok for gitt før mars i fjor er ikke like gitt lenger. Vår frihetsberøvelse føyer seg inn i en tendens som har pågått i mange år. Myndighetene stoler ikke på at enkeltindivider kan gjøre kloke beslutninger (som andre kan lære av) og regulerer derfor stadig mer av våre samhandlinger.

Utover frihetsberøvelsen er det en rekke andre sider ved pandemihåndteringen som kan kritiseres. Det ser ikke ut til at noen land gjorde kost-nytte-analyser av nedstengningene på forhånd. Heller ikke ser dette ut til å være gjort i ettertid. Men vi vet nå – og det var forutsigbart – at nedstengningene har hatt kolossale kostnader på barn, ungdom og næringsliv. Mange er arbeidsledige, og fattigdommen i verden har økt på grunn av nedstengningene.

Allerede i mars i fjor tydet tallene på at covid-dødeligheten var sammenlignbar med en alvorlig influensaepidemi – men klart mildere enn spanskesyken. Videre var det tydelig at det var særlig kronisk syke og gamle som var utsatt. Disse kunne beskyttes, men likevel valgte myndighetene den samme strategien for alle. I dag vet vi at covid-dødeligheten er lavere enn antatt i fjor vinter. En av 1000 smittede dør i Norge ifølge FHI. Dersom en mann i 60-åra får covid, er det likevel 10 ganger mer sannsynlig å dø av en annen sykdom det neste året. En prosent av alle 60-åringer dør i løpet av et år, mens en promille av corona-smittede i 60-åra dør. En som kjører bil 10.000 km i året i 30 år har en risiko på en promille for å dø i en trafikkulykke. Tallene viser at risikoen for å dø av covid er liten og de politiske tiltakene står ikke i forhold.

Medisinen har blitt enda mer politisert enn tidligere. Som mange andre leger er jeg tilhenger av såkalt evidensbasert medisin. Av erfaring vet vi at intuisjon er en dårlig veileder for behandling av sykdom. Gullstandarden er kontrollerte kliniske studier. Dersom slike studier ikke foreligger, er det ofte vanskelig å vite hva som er god behandling.

Når det gjelder munnbind, finnes det en rekke kontrollerte studier – og ingen viser effekt. Likevel er munnbind anbefalt og ofte påbudt. Dette er en politisk og ikke en medisinsk vurdering. Mer og mer taler for at sosial distanse og håndhygiene har liten betydning for smittespredning, men dette betyr lite når bestemmelsene er politiske og ikke medisinske. I medisinen er vi vant til å lære av våre feil, men når medisinen politiseres reduseres denne muligheten. Det har skjedd en politisk omdefinering av sykdom. Tidligere var du syk dersom du hadde symptomer, men nå holder det med en positiv test. I dag er det politisk antatt at du er covid-syk selv om testen er falsk positiv.

Den politiske håndteringen har skjedd som om flokkimmunitet ikke finnes eller kan omgås, men flokkimmunitet er uunngåelig ved alle virussykdommer. Nedstengninger eller grensestengninger kan bare utsette tiden til flokkimmunitet dersom de har effekt (hvilket er tvilsomt som omtalt over). I fjor var det usikkert om vi ville få noen vaksine i overskuelig framtid, og dersom politikerne trodde på sine egne tiltak, betyr det at de var villige til å utsette tidspunktet for flokkimmunitet i årevis med kroniske nedstengninger og grensestengninger.

Det finnes flere kontrollerte kliniske studier (og metanalyser) som taler for at medisinene ivermectin og hydroksyklorokin er god behandling ved covid. Likevel frarådes bruk av disse medisinene av helsemyndighetene i nesten alle land. Det er uklart for meg hvorfor dette skjer, og det kan være at dette (ved siden av nedstengningene) er den største skandalen ved pandemihåndteringen. Jeg er ganske sikker på at dersom myndighetene ikke hadde politisert pandemien, så hadde vi for lengst visst om ivermectin og hydroksyklorokin er effektive medisiner mot covid eller ikke.

Vaksinene er det store lyspunktet det siste året. De ser ut til å være effektive, og det er imponerende hvor raskt de ble utviklet og testet ut i kontrollerte studier, og i hvilke mengder de nå produseres. Men det er fortsatt mye usikkerhet rundt vaksinene når det gjelder bivirkninger. Det er også reist spørsmål ved godkjenningsprosessen. At vaksinene gir bedre immunitet enn gjennomgått covid-infeksjon er høyst tvilsomt, men det virker som om politikerne har bestemt at slik er det. Digitale vaksinepass kan åpne for skremmende sosial kontroll i framtiden.

Den politiserte håndteringen av pandemien siden mars i fjor har ført til store kostnader (helse, utdanning, økonomi) og ingen nytte. Dette var en forutsigbar skandale. Vi har lært at vår frihet er mye skjørere enn det vi trodde før pandemien. Den fjernes lett av politikerne og gis bare nølende tilbake. Dette er den viktigste lærdommen av pandemien.


Halvor Næss er overlege ved Nevrologisk avdeling på Haukeland universitetssjukehus og professor ved Universitetet i Bergen.

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont