KRONIKK

Utvik Senior-forliset:
Oppgjøret gjenstår

Nei, vi er ikke ferdige med Utvik Senior-saka. Det tok 25 år før det ble fastslått at båten var rent i senk. Så ble saka lagt tilbake i arkivene med løgner som skulle dekke over at etterforskninga ble sabotert.

Georg Blichfeldt Juni 2021

På kvelden 17. februar 1978 går fiskefartøyet Utvik Senior ned med 9 mann. Forliset har blitt stående som et av den den kalde krigens mest gåtefulle skipsforlis, og mange spørsmål er fortsatt ubesvart. Foto: Harstad Tidendes historiske skipsfotoarkiv

Fiskebåten gikk ned utafor Senja i februar 1978. Ni mann omkom. Forliset ble etterforska som ei kriminalsak. En stor del av skutesida drev i land skåret ut av skroget. Vrakdelene bar preg av kollisjon. 5 store garnblåser, som ble funnet hekta fast i bunnen med tauverk langt fra nærmeste skjær, fortalte at båten var knust i åpent hav. En fiskebåt hadde på radaren observert et ukjent fartøy på veg inn mot Utvik Seniors kurslinje. Politiet satte alle krefter inn på å finne fartøyet som hadde rent Utvik Senior i senk og etterlatt ni mann hjelpesløs i havet.

Så tok Forsvaret dirigentrolla. De garanterte at ingen fartøyer hadde vært i nærheten av Utvik Senior. De hadde full oversikt med sine radarer. De ble trodd. Kollisjonssporet ble lagt vekk. Men ute på fiskefeltet hadde det hele dagen ligget et uidentifisert fartøy. Forsvarets egne folk, på bruksvaktskøyta Aarvak, fortalte om det i politiavhør. Aarvak hadde rapportert videre til Kystvakta. Det ukjente fartøyet så ut som en tråler, men lå i trålfri sone. Det krysset tilsynelatende planløst fram og tilbake. Oppførte seg som et typisk spionskip. Ingen visste hvor det befant seg på forlistidspunktet.

En fiskebåtskipper mente dette fartøyet var vest-tysk. En annen at det var en russer. Politiet sjekka med Interpol og Kystvakta: Ingen vest-tyske trålere utenfor Senja. Granskingskommisjonen tok ikke hensyn til fakta. Den konkluderte med at fartøyet – som ifølge forsvaret ikke eksisterte – var en vest-tysk tråler og ikke ville ha gått inn mot det antatte forlisområdet i strid med «fiskemetode».

Da fiskerne holdt fast ved kollisjonsteorien, gikk Forsvaret ut i media, stemplet dem som bråkmakere og lanserte i samme omgang det det som skulle bli granskingskommisjonens konklusjon: Utvik Senior var blitt knust mot skjærene, som resultat av feilnavigering eller den hadde kantret på grunn av nedising og drevet inn fallgarden. Ansvaret for forliset ble lagt på skipper og mannskap. De hadde forårsaket sin egen død. Dette skulle de etterlatte leve med.

Hovedvraket var ikke funnet. Kommisjonen plasserte forliset det eneste stedet det var sikkert at Utvik Senior ikke hadde gått ned. Marinedykkere hadde saumfart området rundt skjærene. De garanterte i sin rapport at her hadde intet fartøy blitt knust. Området var klinisk rent for vrakgods.

Kollisjonskandidaten som ble observert på radar fra fiskebåten ble også fusket vekk. Den ble til en beviselig uskyldig linebåt fra Møre sjøl om denne hadde ligget i ro sør om Senja mens det fiskebåten observerte var et større stålskip på marsjfart med kurs inn mot Utvik Senior lenger nord. Igjen – fakta var uten betydning.

Kort tid etter at den første kommisjonen la fram sin rapport i 1979 påviste de etterlatte forlisområdet i et eget søk. De fant lette og tunge vrakdeler fra alle parter av skipet. Styrhusfronten var delt i to. Den solide lukekarmen trykt inn på ene sida. Dybda var 35 meter. Det var 6 kilometer til nærmeste grunne. Dermed var det bevist at Utvik Senior ikke var knust mot skjærene.

Det ble krevd ei ny gransking. Kommisjonen som tok så feil fikk det avgjørende ordet. Den holdt fast ved grunnstøting. Den hevdet at der hvor de etterlatte hadde gjort sine funn var det «urent farvann». Den diktet skjær inn i reint farvann og Justisdepartementet aviste kravet om at granskinga måtte gjenåpnes.

Så, i samme område som de etterlatte gjorde sine funn, fant NRK Brennpunkt motoren i 2002. Dokumentarprogrammet ble brekkstanga som endelig ga politisk gjennomslag for ny gransking. Denne slo fast at der de etterlatte hadde gjort sine funn var det ingen skjær. Den fikk på plass kollisjonskandidatene som var fusket vekk. Grunnstøting og kantring ble forkastet. Kollisjon er den sannsynlige forlisårsaka.

Endelig ble fiskebåtskipperen som hadde vært tettest på det trålerliknende fartøyet ute på garnfeltet avhørt: Han var sikker på at det var en russer. Forsvarspersonell fortalte at russiske spionskip pleide å ligge i nettopp dette området. Med den nye oppmerksomheten omkring forliset dukket det opp en episode som knyttet det enda sterkere til den kalde krigen. Et sjarkmannsskap på tre fra Andøya hadde i 1982, tre år etter forliset, kommet over et russisk spionskip. Det lå oppankra innafor firemila, i norsk territorialfarvann, med 4 kabler ned på havbunnen. Skodda lå tjukk som graut utafor Senja, så de kom helt inntil skutesida før de ble oppdaget. Russeren halte febrilsk på anker og kabler, men sjarkfiskerne ga seg ikke før de fikk bytta laks mot brennvin.

Det var et spionskip av Moma-klassen. Hvordan kunne de vite det? Skipperen på sjarken, Kjartan Sletten, hadde hatt oppdrag for etterretninga og hadde en katalog i lugaren som viste bilder av de ulike typene sovjetiske spionskip. Han sjekka kartet. Der sto et kryss. Han hadde merka av hvor de etterlatte fant forlisområdet for Utvik-Senior i 1979. Nøyaktig der lå spionskipet oppankra.

Forsvaret kunne under den kalde krigen ha et begrunnet motiv for å tåkelegge omstendighetene omkring Utvik-Seniors forlis. Det å sette søkelys på dette motivet, kunne vært nøkkelen for den nye granskinga til å finne fram til hvilket fartøy som rente Utvik Senior i senk. Den nye granskinga ville ikke kunne komme til bunns i saka «uten å avdekke den forrige granskingas dekkoperasjoner», skrev journalist Torgeir Bråthen i en kommentar i Nordlys. Men det skjedde ikke. Forsvaret ble av den nye kommisjonen på nytt betraktet som «en samarbeidspartner» og ikke satt under mistanke sjøl om de beviselig hadde holdt tilbake informasjon i tida etter forliset.

Oppgjøret med de grove feilene, forsømmelsene og fortielsene i den første granskinga kom aldri. I ei stortingsmelding om «myndighetenes håndtering» slår Justisdepartementet – som sjøl hadde ansvaret for håndteringa – fast at ingen hverken «bevisst eller faktisk har forledet allmennheten i arbeidet med å klarlegge årsaken til «Utvik Seniors» forlis». Ingen «vurderinger synes kritikkverdig enkeltvis». Denne konklusjonen førte til at de etterlatte ikke fikk en reell erstatning.

Hvordan kunne det være mulig å komme til et slik resultat? Ved totalt å overse anklagene. Anklagene var lagt fram for Stortinget i et dokumentasjonsskriv fra Berg kommune og derfra oversendt Justisministeren med påtegninga: Det forutsettes at skrivet «kommer til nytte» i arbeidet med stortingsmeldinga. Justisminister Odd Einar Dørum ble i Stortinget konfrontert med at skrivet og dokumentasjon ikke er nevnt i meldinga. Han hevdet at meldinga drøfter de forhold som dokumentasjonen tar opp, sjøl om den ikke viser til det. Det er løgn. Anklagepunktene i dokumentasjonen blir ikke drøftet.

I tida fram mot stortingsvalget i 2005 brukte Arbeiderpartiet i Troms Utvik Senior-saka for det den var verdt. Partiet sendte ut ei erklæring som «sterkt beklaget» at Justisdepartementet ikke ville innrømme at saken hadde vært «særdeles uheldig håndtert fra myndighetenes side». «En fatal feilslutning», slo Tove Karoline Knutsen fast. Hun mente Stortinget «måtte parkere Justisdepartementets egenerklæring». Hun påpekte at ankepunktene mot myndighetenes håndtering ikke var blitt gitt «en seriøs vurdering» i stortingsmeldinga.

Troms AP krevde «en ny uhildet» gjennomgang av saken. Men i Stortinget var det Anne Marit Bjørnflaten fra Troms AP som sluset erstatningssaka gjennom Justiskomiteen. Erstatningsbeløpet var basert på den «fatale feilslutninga».

Uka før hadde jeg en kronikk i Nordlys. Jeg skrev: «Anne Marit Bjørnflaten har et par dager på seg. Hun kan hindre at Utvik Senior-saka blir lagt tilbake i arkivene, pakket inn i et nytt sett statlige løgner.» Hun grep ikke anledninga. Hun ga heller ikke lyd fra seg. Kronikken fikk ikke noe tilsvar. I Stortinget fungerte Bjørnflaten som seremonimester for tildekninga med Knutsen som sekundant. Kanskje kan de i dag fortelle oss hvorfor de skifta standpunkt når de flytta seg fra Troms til Oslo?

Stortinget har som oppgave å kontrollere den utøvende makt. Når dette ble lagt inn i grunnloven var det en fullstendig uavhengighet mellom de folkevalgte og regjeringa som var oppnevnt av kongen. Slik er det ikke i dag. Stortinget og regjeringa er – som vi ville uttrykke det i Nord-Norge – «som skjorta og ræva». Regjeringa utgår fra Stortinget. Statsråder vandrer fra stortingsbenken – og tilbake.

Utvik Senior-saka bør ikke oppfattes som en «enkeltsak». Stortingets kontrollkomite har svært begrenset utredningskapasitet. Sakene politiseres fra første stund. Regjeringer fra begge sider av det politiske spekteret har vært ansvarlig for håndteringa av Utvik Senior-forliset. Løgna fra Justisdepartementet skled igjennom og ble vedtatt i Stortinget.

Et oppgjør med denne løgna vil være en mulighet til å se på i hvilken grad Stortinget er rigget for å gjennomføre en betryggende og konsekvent kontroll med utøvende myndighet. Og sannheta er et mål i seg sjøl.


Georg Blichfeldt er statsviter og freelanceskribent. Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Nordlys i forbindelse med uroppføringen av teaterforestillingen Utvik Senior under Festspillene i Nord-Norge, og er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.

Blichfeldt var research-konsulent for nevnte festspillforestilling, og sto også bak idé og historisk research for NRK Brennpunkt-dokumentaren Gåten Utvik Senior fra 2002.

Dokumentasjon i detalj er lagt ut på nettstedet utviksenior.com

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont

NY HORISONT

redaksjon@nyhorisont.no

Dette nettstedet er redigert på uavhengig grunnlag, i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Ny Horisonts egne etiske husregler.

2021 © Ny Horisont